Det vet ingen med sikkerhet, men det er ikke mye familielikhet mellom dagens frodige, veldreide, rette og varierte «gulrotfamilie» og med den mer enn 3000 år gamle stamfaren de alle en gang sprang ut fra. Bare en ting er sikkert, og det er at det bokstavelig talt har gått den rette veien.

Mye har skjedd på 3000 år. Vill gulerot foto: Alamy

Produktiv

Dagens gulrot har hatt en lang vandring fra sitt ville opphav- via medisinen, plantefarging og matauk bla i norske hager. I dag møter vi den i korte og lange varianter og et utall farger, og kan fortsatt slutte oss til at «Det er av stor betydning å skaffe seg tilstrekkelig mengde av denne velsmakende og næringsrike vekst, med det betydelige vitamininnhold». Dessuten «er det lite kjent at gulrotblader er utmerket til stuing.»

Variantene var mange selv i 1942. Fra boken "Dyrking av poteter og grønnsaker for amatører" av Sverre Østlie. Gyldendal 1942

Riktignok kommer de overnevnte ordene fra hagebrukslærer Sverre Østlie i 1942. Den gang var det krig og gulrotdyrking var svært viktig i hver minste hage over hele landet. Selv om det meste nå har flyttet ut fra småhager til store åkre, er den i 2016 fortsatt en av våre kjæreste, mest dyrkede og i volum mest spiste grønnsaken. Og selv om svært få i dag tyr til gulrotblader i stuingen, ligger jo muligheten der for den som vil prøve - slik mange øst-europeere fortsatt gjør det.

Med avlinger på mellom 4 og 6 tonn pr daa - både i konvensjonell og økologisk dyrking, og en forholdsvis kort vekstsesong, god lagringsevne og en smak som nesten alle liker, forblir gulrot en av våre kjæresteog mest selvfølgelige grønnsaker.

Fra Afganistan til Alta

Som kulturplante har gulrot gjennom årtusener vandret fra hage til hage, gjennom utallige land og folkegrupper før den så smått dukket opp i Norge på 1600 tallet, da ofte som fiolette røtter brukt som fargestoff. Selv om de også helt sikkert var gule på den tiden, siden Christian Gartner kaller de gule Rødder i Horticultura i 1694. Alt tyder på at man både her og rundt i Europa dyrket gule, hvite, lilla og røde varianter, mens den orange først dukket opp og ble populær i Nederland på 1600 tallet. Historien bak den nye fargen er svært omdiskutert, men en historie forteller at nederlandske bønder dyrket frem fargen som en politisk støtteerklæring til William av Orange. Men her er historikerene faktisk litt uenige. Uansett var det i Nederland den dukket opp.

Svein Solberg og Kari Bysveen forteller på fagsiden Agropub at «gulrotplanten har vært dyrket i Midtøsten og Sentral-Asia i 3000 år. Og at den opprinnelig stammer fra Afghanistan og spredte seg derfra med den rike, arabiske urte- og legeplantetradisjonen, via maurerne og inn i Spania og Europa. Gulrot var også en del av kostholdet i Romerriket og veksten ble etterhvert mer vanlig nordover i Europa. Slik har den altså funnet sin forunderlige vei fra Afganistan til Alta.

De opprinnelige ville gulrøttene er lilla eller gulhvite, røttene er gjerne flergreinet og krokete. Forvillet finnes den faktisk også på tørre bakker i sydlige deler av Norge opp til Ringsaker. Å se en vill gulrot opp mot de gulrøttene våre forfedre har foredlet frem, er nesten vanskelig å forstå kan høre til samme art.

De viktige fargestoffene

Etter at den orange gulrota stort sett har fått råde grunnen alene de siste 200 årene, er de «gamle fargene» nå igjen på vei tilbake. Ikke bare er det spennende på middagsbordet, men gir oss også tilgang til flere ulike antioksidanter gjennom den samme kjente gulrotsmaken. Den typiske gulrotfargen skyldes en balanse mellom gule (α- og β-karoten) og rødlige (bl.a lykopen) fargestoffer. β-karoten er byggestein til A-vitamin. Den lilla fargen inneholder antioksidantene lutein og fenoler, men lite karotenoider. Hvit gulrot har minst antioksidanter.

På fengselet der jeg jobber har vi alle fargene, men har slitt med å finne en god gjennom-rød sort. To år hadde vi en asiatisk sort der mer enn 90% gikk rett i blomst. Antakelig var de tilpasset en annen daglengde. Sommeren 2016 fikk vi tilgang til en ny nederlandsk nummersort (har ikke fått navn enda), som fungerer svært bra - og den er god på smak. Ellers finnes det gode sorter innenfor både lilla, hvit og gul om man ønsker fargevariasjonen. I vår egen hage her i Valdres, bruker vi den ganske vanlige orange sorten Namdal, og synes den fungerer godt både til sommerbruk og til lagring.

Lagring

Selv lagrer vi det meste i hvitmose i en gammel kald kjeller, men har denne vinteren forsøksvis en del gravd ned i bakken. Denne utelagringstesten kommer vi tilbake til senere.

Gulrotjord

Når røttene vokser nedover i bakken og møter på stein, vokser de enten rundt og blir krokete, eller de stopper og forgreiner seg. Det samme skjer ved omplanting av gulrot. Gulrot har pålerot og når selve lederrota blir stoppet, kuttet eller forstyrret, overtar siderøttene og de får mange røtter.

Når hovedroten blir hindret, forgreiner gulrota seg. Steinholdig jord, eller omplanting er vanlige årsaker.

Når betegnelsen gulrotjord brukes, er det blant yrkesdyrkere gjerne en måte å si steinfri sandjord på - eller godt drenert myr. I kjøkkenhagen ordner vi dette uansett ved å få ut mest mulig stein av jorda, tilføre sand og organisk materiale (men unngå mye fersk husdyrgjødsel), samtidig som vi kan bygge opp høye luftige bed. All jord kan bli gulrotjord med riktig stell. I vår hage har vi tung leirholdig jord, men ved å blande inn noe sand og å spa opp bed med litt høyde, ble det vesentlig bedre. Etter at vi i sommerens beredskapshage-prosjekt begynte med gressdekke, økte mengden meitemark raskt og jordstrukturen endret seg merkbart positivt. Utover gressdekke, tilførte vi bare aske og brenneslevann.

Galina A Kizima sår og planter tett. På de drøye 50cm mellom kanten og hvitløken midt i beddet har hun 4 rekker. Først tagetes mot kanten, så gulrot, løk, gulrot

Et russisk sideblikk

Galina A Kizima er en 77 årig pensjonert matematiker og fysiker som for mange russere gjennom bøker og tv først og fremst er kjent som en ivrig formidler av hvordan man kan få mest mulig ut av datsjaen på en naturnær og enklest mulig måte. Med fokus på å rake inn løv i hagen og unngå jordvending, får hun en levende og tørkesterk jord med små krav til vanning og stell. Vi har nå fått lov til å formidle av hennes materiale her.

Mye er kjent for de av oss som alltid har tatt vare på organisk overskudd fra hus og hage, og forholder oss til at jorden ikke bør ligge svart over tid. Selv jobber hun etter prinsippet om at jorden alltid er dekket, enten med svart plast eller løv, gress og planterester, og hun vender den ikke.

Når det gjelder gulrotdyrking, har hun kort avstand mellom radene og hun samplanter med løk og tagetes. For å så med passe avstand i radene, blander hun ut gulrotfrøene i fin sand og sår blandingen ut. Med et riktig forhold mellom frø og sand, blir det jevn avstand mellom plantene. Siden jorda holdes moldrik og ubearbeidet, har den god kapillær-evne (evne til å suge opp vann) og hun vanner bare ved ekstrem tørke. For Galina er den tette plantingen og dekking med organisk materiale selve grunntilnærmingen for en god jord, frodig vekst og lite arbeid. Her er det altså mye godt kjent stoff for noen - for andre er det litt nytt.

Som nordmenn er Galinas og andre øst-europeeres erfaringer lite tilgjengelige, siden språket for de fleste av oss blir et hinder. Men både hos henne og generelt blant øst-europeere er det mye å hente. Mange sitter på en stor og sammenhengende selvbergingsarv fra sovjettiden og til i dag - og kanskje - om vi er heldige, bor en av disse kunnskapsbankene i nabolaget.

Galina A. Kizima er en pensjonert matematiker og fysiker som nå bruker tid på dyrking og formidling. Gjennom bøker og videoer har hun blitt en viktig kunnskapskilde for mange datsja dyrkere i Russland.

Når røttene ble lange