Sik, sild og torskehoder på gjødselplanen
«Sild ble brukt som gjødsel - et knep de hadde lært av indianerne, som heller ikke spiste den», skriver John Irving i sin bok «En bønn for Owen Meany».
En liten gjødseltest med gytemoden sik.
Med røtter i fisk
Denne helgen gjødsler vi en liten flik av hvitløken vi setter i hagen - med 4 gyte-sik, håvet i en sideelv til Strandefjorden. Ikke som en uærbødig lek og ødsling med god mat, men for å rette blikket bakover på historiens varierte og kreative gjødsellære. Mye tyder på at gjødselressursene fra vann og hav har vært mangslungne og rommet langt mer enn bare tang, tare og guano. I det gamle Egypt var det for eksempel den naturlige gjødslingen med årlig elveslam etter flommen, som gjorde Nilen-deltaet så fruktbart.
Har du erfaringer eller fortellinger om gjødsel fra vann og hav, er det en gave til oss alle om du deler de.
Med en langskaftet håv og god hodelykt er siken forholdsvis lett å fange. Den tiden det var aktivt sikfiske om høsten, kunne enkelte håve 100 kg på en kveld.
Sild og potet
Da en søster minnet meg om fortellingen til John Irving - demret en annen historie fra en av mine tidligere gartnerelever opp i hukommelsen.
Eleven hadde vokst opp på en liten gård i Canadas ødemark, der de fleste innsatsfaktorene til driften var lokale - også gjødselen. Hver vår, sa hun, når potetene skulle i jorda, brukte foreldrene not etter vandrende gytefisk i en lokal elv. På denne tiden av året, var fisken vassen og lite egnet til mat, men som grisefor og gjødsel var den flott - og det var utømmelige mengder.
Potetåkeren ble alet opp og settepotetene lagt ned med en fisk mellom hver - før jorden ble dratt over. Hun husket det som en god og langtidsvirkende gjødsel - ikke ulikt kjøttbeinmel.
I dag skjønner vi alle at metoden mangler økologisk bærekraft om mange skulle hente gjødsel på denne måten - men i hennes verden var det en fornuftig bruk av ressursene.
Et lite avmålt stykke til testing av sik som gjødsel for hvitløk.
Bruk eller misbruk
Det aller meste av fisk er viktige matressurser, og fortjener en tur gjennom magen før den eventuelt gjør nytte som gjødsel.
Men det er alltid et men… Da jeg på et av høstens kurs i Beredskapshagen refererte de overnevnte historiene, fortalte en av kursdeltakerne at de i hennes barndom la ned torskehoder som gjødsel mellom settepotetene. Når vi stiller hennes erfaring opp ved siden av Gabriel Scotts fortelling om hvordan fiskeren Markus bruker både tang, tare og fiskeslo i sin kjøkkenhage, tegner det et bilde av en klok, riktig og god ressursutnytting hos våre forfedre. Det var en nødvendig måte å tenke gjødsling på.
Strandefjorden her i Valdres er «overbefolket» av sik, og det er derfor ønskelig med større uttak. På denne tiden av året går siken opp i sideelvene for å gyte - og håving om natten er svært effektivt.
Som hagenær gjødsel sier det seg mest sannsynlig selv i hvilke situasjoner fisk vil være moralsk forsvarlig å bruke. Men eksempler kan være uttak av småfisk ved bestandsregulering, oppsamlet fisk etter Rotenon-behandling, fiskeslo, dårlig fisk og andre overskudds-situasjoner (som her i Strandefjorden) - om da mattilsynet ikke har innvendinger mht skadedyr ol. Uansett kaster historien lys over hvor utradisjonelt man kan tenke rundt gjødsling i hagen.
Men selv om mye av "fiskegjødselens" historie, er å finne i vanlige menneskers erfaringer, viser også faglitteratur at fiskeslo var anerkjent i profesjonell dyrking. Når Erik Lindgren skriver i sin "Havebok" i 1903 at: "Hoved og indvolde at Torsk og Sild, Blodsild o.a Affald fra Fiskeriene .......... giver oppblandet med Jord meget kraftig Gjødsel, især rig paa Kvælstoff og derfor ofte "farlig" at bruge for den, som ikke kjenner dens Virkning". Som gjødsel var den tydeligvis godt dokumentert.
I det 10-15 cm tykke jordlaget som dekker fisken har vi satt hvitløksfedd. Så får vi se til sommeren om de med røtter i fisk, vokser mer eller mindre enn sine naboløk..