3 år med opium og multer - men ingen skjørbuk
Skjørbuk, som sykdom, var fryktet, spesielt blant sjøfolk, men også av vanlige mennesker gjennom lange norske vintre - og lenge visste man faktisk ikke hva sykdommen skyldtes. Først etter Nansens 3 år lange spektakulære ferd gjennom polisen, med båten Fram fra 1893 til -96, faller brikkene på plass.
Den 1000 dager lange turen gjennom skruisen var hasardiøs. Nansen og besetningen lar seg fryse inne med Fram nær Ny-Sibirøyene, og drives over Polhavet mellom Nordpolen og Frans Josefs land, og hele veien over til Svalbards vestkyst. Nærmere en enveisbillett til Mars kom man ikke på slutten av 1800 tallet.
Men vel så mye som at skruisen skulle knuse og senke båten, var frykten for skjørbuk. Foreløpig visste ingen noe om hva sykdommen kom av. Det eneste de visste, var at om skjørbuk brøt ut, ville mange - kanskje alle - risikere å dø.
Selv hadde Nansen en teori om at fordervet mat var årsaken, og sørget for at all proviant ble grundig kokt og hermetisert. Gjennom turen, ble han sikrere i sin sak.
For av en eller annen grunn ble ikke besetningen syke. Ekspedisjonslegen Henrik Blessing «lurte på hvorfor ingen hadde fått den fryktede skjørbuken. Og han hadde en teori om at de alle hadde det han kalte latent skjørbuk, og at den ville slå ut i full blomst hvis kroppens funksjoner ble nedsatt. Han ville derfor ta morfin for å se om han ved å svekke sin egen kropp, kunne fremkalle skjørbuken.
Det skjedde altså ikke. Derimot utviklet han raskt avhengighet og den skulle plage ham resten av hans korte liv. Ettertiden vet at en av de viktigste grunnene til at mennene på Fram ikke fikk skjørbuk, var at de hadde med seg store mengder multer, rene C-vitaminbomber.»
Nansen så heller ikke sammenhengen med multe-desserten, og var overbevist om at god helse på Fram-ekspedisjonen skyldtes den grundige hermetiseringen. Dette fikk fatale konsekvenser da Nansen var kostholdsrådgiver for Scott noen år senere. Multene ble oversett og Scott døde av skjørbuk.