Han bærer på en viktig kunnskap
Hva ville du gjort om strømmen ble borte over tid så vannet forsvant i springen? Hvordan ville du bært vannet hjem fra nærmeste bekk eller tjern? Vann til vasking, matlaging og for ikke å glemme til kjøkkenhagen?
Andris Kongslien (75) bærer fortsatt vann til sauene sine med «vass sæle» når rørene i kaldfjøset fryser. Han bruker et eldgammelt redskap og en ferdighet som nesten ingen lengre mestrer, - redskap og ferdigheter det kan være klokt for alle å bære med seg videre inn i fremtiden.
Skvulp og våte bukser
Som de fleste nordmenn i 50 åra, har jeg vokst opp med innlagt vann alle veier, og der eneste unntaket var hytta. Som gjeter en sommer for 33 år siden husker jeg med gru de tunge turene ned i elva for å hente drikke og vaskevann. Når jeg tenker på det i dag, kjenner jeg fortsatt bøttehanker som gnager seg inn i huden på fingrene og kaldt vann som skvulper på buksene. - Nå vil jeg tro det kom noen gjenkjennende nikk bak dataskjermene?
Kjært barn har mange navn, i Vang kalles det vass sæle, men også åk, børtre, vass tre, vassåk, vassbære ble brukt på samme utstyret rundt i landet. Mest kjent er kanskje bare vann åk. Selv har jeg aldri sett det i bruk, annet enn som nostalgisk pynt og klenodie på vegger. Men så pluttselig her i uka som gikk, forteller en kollega om faren som fortsatt bærer vann til dyra med vass-sæle - dette trestykket med to lange kroker som legges over nakken og gjør det mulig å bære to bøtter med rak rygg, uten å slite med armene. Så dukker altså metoden opp i «levende live» hos Andris Kongslien (75) på en av Liagaradn i Vang i Valdres.
I går dro Barbro og jeg på besøk til Andris på gården 700 moh i bjørkebeltet under Slettefjell, ved inngangen til Jotunheimen.
Praktisk
Gjestfrie og imøtekommende Andris er tydelig på at dette for han ikke handler om å holde vedlike en gammel metode, det er bare den letteste og mest praktiske måte å bære mye vann på når rørenei det åpne fjøset fryser. Selv om sauen går ut og inn, trenger de ofte litt mer å drikke enn det de får gjennom surfor og snø. Nå under lammingen, trenger alle søyene rikelig med vann i båsene.
Det er unektelig fascinerende å se på når den mjuke lettbente 75 åringen hiver åket over nakken, går bort til bekken 50 - 60 m unna, vasser uti, bøyer det ene kneet, lener overkroppen mot samme side og fyller bøtta på et blunk, uten å hekte den av kroken. På sekunder har han skiftet side, fylt den andre bøtta og er på tur tilbake mot fjøset. Det virker ikke anstrengende, han bærer med rett og rak rygg - og det skvulper ikke.
Et godt åk
Et godt vassåk er lett å bære og helst laget i gran. Det ligger godt over nakken og fordeler tyngden slik at man bærer med rak rygg. Man skal ikke måtte slite og gå krokete, men bevege seg naturlig, lett og rett. Andris sitt åk er et av flere på gården, - for han er dettedet beste - og det samme åket har vært i bruk gjennom generasjoner.
Han mener at krokene helst bør være slik de er på åket han bruker, - de er satt sammen av to jern stenger som er leddet sammen på midten. Dette gir bevegelighet ved fylling og samtidig stabilitet når han går og holder hendene rundt leddene. Det er forunderlig å se hvor stille vannet står i bøttene når han med raske skritt går opp til fjøset.
Bonus
Som en liten takk, hadde vi med oss en del frø poser og noen russiske hvitløk som kanskje har fått tilstrekkelig kulde i kjøleskapet vårt gjennom vinteren. Jeg håper det skal gå greit å sette de nå, selv om de helst burde vært i bakken i fjor høst og fått en skikkelig vinter på seg.
Det er da Andris spør om vi har Svartpotet, en gammel svært god potetsort som helst bør dyrkes i høyden da den er utsatt for tørråte. Siden vi selv er i gang med noen små dyrkingsforsøk på 900 moh, er dette et tilbud som er umulig å motstå.
Hjem reiste vi i går med nye tanker, kunnskaper, bilder, gode minner og en bøtte med den gamle sorten Svartpotet.
Og husk; - et godt åk kjennetegnes ved at det er lett å bære- om du en gang skulle se at du trenger noe å bære med i livet eller i hagen, eller begge steder.